Stadig flere kommuner velger å finansiere investeringer som boligbygg med lån ned mot tre måneders løpetid, skriver Kristine Falkgård, som etterlyser mer åpenhet om kommunenes gjeldsrisiko. Illustrasjonsfoto: Harald Alvik, NTB scanpix

Problemet med gjelda

Debatt. Det er behov for mer åpenhet om hvordan velferdsinvesteringer finansieres, hvilken risiko kommunen er villig til å ta og hvilken reell gevinst dette gir.
20.1 2016 12:15
Vi er bekymret for at kommunenes korte gjeldsrisiko er ukjent.

I lys av dette er det positivt at myndighetene nå har tatt initiativ til nye krav til kommunal gjeldsforvaltning.

Høy gjeld er mindre problematisk enn det store volumet kortsiktig gjeld hos kommunene. Kommunene påtar seg en unødvendig risiko for å oppnå en liten gevinst når de finansierer velferdsinvesteringer med korte lån. Det trengs mer åpenhet om kommunenes refinansieringsrisiko.

Norske kommuner er svært sikre betalere, og Kommunalbanken har i vår snart 90-årige historie aldri opplevd mislighold av utlån til sektoren. Vi er ikke bekymret for kommunenes evne til å betjene sine lån. Vi ser derimot at måten kommunene finansierer seg på, er i endring.

God tilgang på finansiering direkte i kapitalmarkedet har ført til en sterk vekst i kortsiktige låneopptak. Det betyr at mange lange, avdragsbaserte lån er erstattet av lån som forfaller om kort tid. Når mange kommuner gjør det samme, bygger det seg opp store beløp som kommer til forfall og må refinansieres hyppig. Vi estimerer sektorens totale lånebehov til 120 milliarder kroner i løpet av 2016. Det er dette som er kommunenes ukjente risiko.

Lange investeringer

Omtrent 80 prosent av de tjenestene kommunene tilbyr sine innbyggere, er lovpålagte. De senere årene har sterk befolkningsvekst, statlige satsinger, demografiske endringer og vedlikeholdsetterslep ført til høy kommunal investeringsaktivitet. Det økonomiske opplegget for kommunene legger opp til at store deler av velferdsinvesteringene lånefinansieres. Det har ført til at den utestående gjelden til kommunene har økt. Samtidig ser vi at egenkapitalandelen av finansieringene holder seg konstant.

Et skolebygg eller et pleiehjem skal gjerne stå i 40 år. Og tradisjonelt har kommunene finansiert dette med lån som har en løpetid som står i forhold til investeringens levetid, ofte til en flytende rente – akkurat som når vi som privatpersoner kjøper bolig. Da velger vi gjerne lån i en bank som kan tilby både 20 og 30 års løpetid.

Hva om långiverne uteblir?

Nå velger stadig flere kommuner å finansiere investeringer som boligbygg med lån ned mot tre måneders løpetid. Utestående volum av finansiering til sertifikatvilkår, lån med løpetid på under ett år, har økt til rundt 70 milliarder kroner. Den sterke veksten i korte lån har ført til at norske kommuner i dag utgjør 33 prosent av det norske sertifikatmarkedet.

Tar vi bort statens egen korte opplåning, gjennom såkalte statskasseveksler, utgjør norske kommunesertifikater nesten 70 prosent av sertifikatmarkedet. Kommunene er altså klart største enkeltaktør i dette korte lånemarkedet.

Kapitalmarkedets tilbud av likviditet påvirkes av mange ulike forhold langt utenfor kommunenes kontroll. Finanskrisen har lært oss at disse forholdene kan endre seg raskt, og at likviditetstørke kan få dramatiske konsekvenser.

Liten gevinst

Så hvorfor velger mange kommuner å låne kort? Historisk har det vært betydelig lavere rente på korte lån framfor lange lån. Denne løpetidspremien på lengre lån er forsikringen man betaler for å sikre forsvarlig finansiering til enhver tid. I et slikt perspektiv mener vi gevinsten ved å velge et kort lån i stedet for et langt lån ikke står i forhold til hverandre.

Dagens svært lave renter gjør at Kommunalbankens flytende rente på et lån i 30 år nå er 1,65 prosent, mens renten på et tre måneders sertifikatlån er om lag på 1,55 prosent. Kommunen kan altså låne penger i 30 år for en pris som ligger 0,1 prosentpoeng høyere. Selv om forskjellen hadde vært større, må kommunene stille spørsmålet: Er risikoen verd den prisen?

Åpenhet er viktig

Andelen kortsiktige lån som forfaller de neste 12 måneder i forhold til langsiktige låneopptak, framkommer ikke i noe offentlig tilgjengelig statistikk eller regnskap. Regnskapsstandarder bedrifter er underlagt, krever at det enten i balansen eller i noteopplysninger skal synliggjøres hvor mye av total gjeld som forfaller kommende år, og som dermed per definisjon er kortsiktig.

Kommunenes finansreglement bør i større grad reflektere kommunens toleransegrense for refinansieringsrisiko. I tillegg bør kommunegjeldens løpetidsprofil rapporteres i offentlig tilgjengelig informasjon. På den måten kan kommunens administrasjon, folkevalgte og andre kan ta stilling til om risikoen er på ønsket nivå.

Vi er bekymret for at kommunenes korte gjeldsrisiko er ukjent. Det er behov for mer åpenhet om hvordan velferdsinvesteringer finansieres, hvilken risiko kommunen er villig til å påta seg, og hvilken reelle gevinst dette gir. I lys av dette er det positivt at myndighetene nå har tatt initiativ til nye krav til kommunal gjeldsforvaltning. 

 

Delta i debatten

Vi setter stor pris på at du deler ny kunnskap, dine egne erfaringer og diskuterer med oss og andre lesere. Du må bruke ditt fulle navn for å delta i debattene. Debatten vil bli moderert i tråd med de presseetiske regler. Modereringen skjer i etterkant av publiseringen.